Norske faktablad
A-Å
Mest populære
Nye publikasjoner
Spesialiteter
Behandlingsforslag
Spesialistkonsultasjoner

Sist oppdatert: 26 Oct 2019

Publisert: 28 Apr 2011

Kronisk periodontitt

Forfatter: Docent/Övertandläkare Henrik Jansson, Avdelningen för Parodontologi/Odontologiska Institutionen i Jönköping

Gjennomlest av: Övertandläkare, docent Ola Norderyd, Odontologiska Institutionen/Region Jönköpings län, Jönköping och odontologiska fakulteten, Malmö högskola

Bearbeidet til norsk: Per Nygaard-Østby, tannlege MNTF, Spesialist i Periodonti

BAKGRUNN

Kronisk periodontitt er en utbredt sykdom i Norge og globalt. Prevalensen av grav kronisk periodontitt (festetap på minst ⅓ av rotlengden) er ca 10-15 % i Norge. Bortimot 80 % av den voksne befolkning har symptomer på kronisk periodontitt.

 

Årsaker

Periodontitt skyldes mikrorganismer i den orale biofilmen som bygger seg opp på tennenes sideflater. Denne biofilmen forårsaker i første omgang en gingivitt (tannkjøttsinflammasjon). Når biofilmen er etablert og får være uberørt over lengre tid vil gingivitten utvikle seg til en periodontitt (tannløsningssykdom) hos en større del av befolkningen. En bestående periodontitt medfører en nedbrytning av periodontiet (tannens festeapparat med bindevevsfibre – rothinnen – og kjevebenet). Pasienter som har periodontitt har som regel ingen kjent medisinsk- eller allmenn helsetilstand som bidrar til utviklingen av sykdommen.

Fordypning: Parodontit, systemsjukdomar

 

SYMPTOMER

I de fleste tilfeller er sydkomsutviklingen ved en kronisk periodontitt langsom og gir sjelden uttalte symptomer, som smerter eller annet ubehag, i den tidlige fasen av sykdommen.
Men når den kroniske inflammasjonen bryter ned det periodontale vevet og festetapet blir betydelig, kan pasienten i mange tilfeller få symptomer som:

  • Økt tannmobilitet
  • Diastema (øket mellomromm mellom tennene, særlig overkjevefronten hvor kan spre seg ut i vifteform
  • Tennene oppleves som lengre på grunn av retraksjon av gingiva som følge av bentapet

 

KLINISKE FUNN

  • Festetap (øket lommedybde (PPD – Probing Pocket Depth)
  • Blødning ved sondering (BoP – Bleeding on Probing)
  • Tannmobilitet (Tooth Mobility)
  • Diastema
  • Gingivale retraksjoner

 

DIFFERENTIALDIAGNOSER

Lokal kronisk periodontitt

  • Vertikal rotfraktur
  • Endo-periodontal-problem

Generell kronisk periodontitt

  • Gingivitt
  • Nekrotiserende periodontitt

 

UTREDNING

  • Anamnesopptak
  • Klinisk undersøkelse
    • Måling av lommedybder (PPD)
    • Registrering av inflammasjon (BoP, Blødning ved sondering)
    • Registrering av supragingivalt plakk (PI, Plakk index)
    • Mobilitet
    • Furkasjonsinvolvment
    • Gingivale retraksjoner
  • Røntgenundersøkelse med fokus på marginalt bennivå

 

BEHANDLING

Kausalbehandling

  • Konvensjonell ikke-kirurgisk behandling (depurasjon)
  • Informere pasienten, motivere og instruere denne til å forandre sine munhygiene-rutiner
  • Hvis pasienten røyker bør han/hun informeres om konsekvensene for behandlingresultatet og tillbys hjelp til å slutte å røyke.

 

Kirurgi

For å bedre tilgjengelligheten og å få direkte innsyn kan kirurgisk intervensjon vurderes som en del av behandlingen.
Dette gjøres ved at det legges randsnitt og at gingiva løsnes fra benet (flapkirurgi). På denne måten oppnås direkte innsyn på rotoverflatene og det alveolære benet, samtidig som man oppnår god oversikt over bendefktene og granulasjonsvevet i området og får et godt og oversiktlig behandlingsområde.

 

Periodontal regenerasjon

I noen kasus er det mulig å gjenvinne tapt periodontalt vev, såkalt periodontal regenerasjon. I forbindelse med flapkirurgien kan man benytte to prinsipielt ulike teknikker for regenerasjon, EMD (Emaljematrixprotein) og GTR (Guided Tissue Regeneration).

Hvis behandlingen ikke lykkes, etter gjennomført adekvat konvensjonell periodontal behandling og god pasientkooperasjon bør man vurdere å konsultere allmennlege for mulig ubehandlet allmennsykdom, f.eks. diabetes.

OPPFØLGNING

Etter fullført periodontal behandling er det avgjørende for bevaring av behandlingsresultatet at pasientens munnhygiene opprettholdes på et adekvat nivå.
Behandlingsresultatet bør kontrolleres etter 3 måneder ved registrering av gingival inflammasjonsgrad, lommedybder og mobiltet.

Ved kirurgisk behandling fjernes suturene etter 1-2 uker postoperativt, dvs. når adekvat sårtilheling er oppnådd. I noen tilfeller kan dette ta lenger tid enn 2 uker.

Selv om den vitenskapelige dokumentasjonen for periodontal støttebehandling er utilstrekkelig viser all klinisk erfaring at uten slik oppfølgende behandling, etter fullført periodontalbehandling er risikoen for recidiv uttalt. Slik oppfølgende behandling (depurasjonsbehandling) bør gjentaes hver 3. til hver 6. måned avhengig av pasientens egeninnsats og motstandsevne mot periodontittutvikling.
Tannlegen bør kontrollere pasienten hvert annet år.

 

 

Referanser

Hugoson A, Sjodin B, Norderyd O. Trends over 30 years, 1973-2003, in the prevalence and severity of periodontal disease. J Clin Periodontol 2008 May;35(5):405-414.

Lindhe J. Clinical periodontology and implant dentistry. 2015:2 vol.; 3147.

Klinge B, Gustafsson A, Parodontit : en introduktion. 4, uppl ed. Stockholm: Gothia; 2011.

Statens beredning för medicinsk utvärdering. Kronisk parodontit. Stockholm: Statens beredning för medicinsk utvärdering SBU; 2004.