Norske faktablad
A-Å
Mest populære
Nye publikasjoner
Spesialiteter
Behandlingsforslag
Spesialistkonsultasjoner

Sist oppdatert: 10 Oct 2019

Publisert: 7 Mar 2016

Halitosis (foetor ex ore/dårlig ånde)

Forfatter: Professor Stefan Renvert, Oral Hälsovetenskap/Högskolan Kristianstad

Gjennomlest av: Övertandläkare Vegard Garsjö, Sjukhustandvården/Södra Älvsborg sjukhus

Bearbeidet til norsk: Per Nygaard-Østby, tannlege MNTF, Spesialist i Periodonti

BAKGRUNN

Dårlig ånde (Halitosis, Foetor ex ore) beskrives som en intens vond lukt ut over det som er sosialt akseptabelt. Halitosis inndeles i extra-oral og intra-oral halitosis.

Dårlig ånde er relativt vanlig både hos yngre og eldre individer, med en prevalens på 15 – 55 %. Mange er uvitende om sin dårlige ånde ettersom det synes vanskelig for de fleste å påpeke problemet overfor personen med dårlig ånde. Da hovedkilden til dårlig ånde er munnhulen er det viktig at tannhelsepersonnellet har kunskap om årsakene til intra-oral halitosis og hvordan man kan behandle problemet. Vi som tannhelsepersonale kommenterer daglig pasientenes munnhygienestandard, men svært sjelden pasientens ånde/pust. For de som har dårlig ånde kan dette utvikle seg til et både sosialt og psykisk handicap.

 

Hva forårsaker dårlig ånde?

Som tidligere påpekt er munnhulen hovedårsaken til dårlig ånde (intra-oral halitosis). Denne skyldes anaerobe bakteriers nedbrytning av proteinene i matrester, saliva, plakk og epitelceller. Nedbrytningen resulterer i produksjon av flyktige svovelholdige gasser (VSC’s) som hydrogensulfid (H2S), metylmercaptan (CH3SH) og dimetylsulfid (CH3)2S). Hydrogensulfid lukter som råttent egg, metylmercaptan lukter som råtten kål og dimetylsulfid lukter ubehagelig søtt.

Blødende gingiva og dype tannkjøttslommer viser seg å være medvirkende til intra-oral halitosis. Utilstrekkelig munnhygiene, gingivitt og periodontitt samt tungebelegg er årsaker til 80-90 % av intra-oral halitosis.

Hvis luften som pustes ut gjennom nesen lukter vondt, kalles dette extra-oral halitosis. Dette kan skyldes sykdommer i luftveiene (f-eks. kroniske sykdommer i strupe eller lunger), leversykdommer eller diabetes. Det er derfor viktig å skille mellom intra- og extra-oral halitosis. Som tannhelsepersonnell kan vi behandle intra-oral halitosis, mens pasienter med extra-oral halitosis skal henvises til en øre-nese-hals-spesialist for fortsatt utredning.

Noen individer har ikke dårlig ånde, men har en høyt utviklet redsel for at de har dårlig ånde (halitofobi). Som tannhelsepersonell kan vi på ulike sett forsøke å overbevise pasienten om at han/hun ikke har dårlig ånde. Dette kan være vanskelig og det kan derfor være hensiktsmessig å henvise patienten til en psykolog.

 

DIAGNOSTIKK

Den hyppigst anvendte metode for å diagnostisere halitosis er den organoleptiske metoden (man lukter på patientens utpust). Dette er en subjektiv metode, man anses for å være den såkalte “Gold standard”. Testen gjennomføres ved at pasienten holder pusten i ca. ett minutt og så puster langsomt ut (pasienten skal ikke puste ut mer luft enn det som finnes i munnhulen). Avstanden til pasienten bør være ca. 10 cm ved registrering. Funnet graderes så på en skala fra 0 – 6. 0= ingen lukt, 1= svak lukt som ikke lukter vondt, 2= svak lukt som klassifiseres som dårlig ånde, 3= definitiv dårlig ånde, 4= Sterk, men tolererbar lukt, 5= meget sterk odør som ikke toleres. Med litt øvelse kan alle lære seg å gjøre en slik underskøkelse og vurdering. For å avgjøre om lukten kommer fra munnhulen eller luftveiene skal man lukte på utåndingen både fra munnhule og lunger. Lukter utåndningen fra nesen vondt, klassifiseres den som extra-oral halitosis.

En annen måte å avgjøre om pasienten har halitosis på er å benytte et apparat som måler innholdet av flyktige svovelforbindelser i utåndningsluften fra nese og munn (Halimeter™).

Da tungebelegg er en av årsakene til dårlig ånde kan man ved å se på pasientens tunge få en viss indikaksjon på om pasienten kan forventes å ha dårlig ånde eller ikke. Man kan med et enkelt index (Winkel Tongue Coating Index, WTCI) vurdere graden av tungebelegg. Tungen deles inn i seks områder. Graden av belegg i de ulike områdene vurderes på en skala fra 0 – 2 (0= intet belegg, 1= tynt vitaktig belegg, 2= tykkere gul/brunt belegg).

 

BEHANDLING

Behandling av halitosis er som regel vellykket. Den innledes alltid med behandling av eventuelle infeksjoner i munnhulen, som gingivitt, periodontitt, mukositt eller peri-implantitt. Flere studier har vist at dette reduserer graden av dårlig ånde, selvom pasienten som oftest vil ha behov for en eller annen form for tilleggsbehandling. Har pasienten mye belegg på tungen bør vi anbefale bruk av tungeskrape. Bruker pasienten tungeskrape og/eller børster tungen med tannbørste reduseres tungebelegget og det er ønskelig, men det finnes forstatt ikke tilstrekkelig dokumentasjon på tungerengjøringens effekt på kronisk halitosis. Pasienten må ikke overdrive bruken av tungeskrape da det kan forårsake økt kereatinisering av tungens papiller.

Det finnes på markedet flere preparater som inneholder zink i ulike former. Zinkioner binder VSC’s og har derfor evnen til å redusere graden av intraoral halitosis. I tillegg til zinkforbindelsene inneholder mange produkter på markedet også en eller flere antibakterielle ingredienser, som f.eks. klorhexidin og cetylpyridinklorid. Produkter som inneholder en kombinasjon av zinkforbindelser og antibakterielle ingredienser har i korttids-studier vist en reduksjon av intra-oral halitosis. Det vitenskapelige grunnlaget for effekten er foreløbig begrenset og det bør derfor kreves av fabrikantene at deres produkter viser seg effektive, ikke bare i korttidsstudier, men også i langtidsstudier av intra-oral halitosis. Dette fordi de pasienter som tross behandling av gingivtt, periodontit, mucositt og bruk av tungeskrape fortsatt lider av intra-oral halitosis, så absolutt trenger langtidsbehandling med effektive munnskyllemidler mot dårlig ånde.

 

Referanser

Bollen, C. M. & Beikler, T. (2012) Halitosis: the multidisciplinary approach. International Journal of Oral Science 4, 55–63.

Bornstein, M. M., Kislig, K., Hoti, B. B., Seemann, R. & Lussi, A. (2009) Prevalence of halitosis in the population of the city of Bern, Switzerland: a study comparing self-reported and clinical data. European Journal of Oral Sciences 117, 261-267.

Laleman, I., Dadamio, J., De Geest, S., Dekeyser, C. & Quirynen, M. (2014) Instrumentalassessment of halitosis for the general dental practitioner. Journal of Breath Research 8, 017103.

Lu, H.X., Tang, C., Wong, M.C. & Ye, W. (2014) Characteristics of patients complaining of halitosis and factors associated with halitosis. Oral Diseases 20, 787-795.

Quirynen, M., Dadamio, J., Van den Velde, S., De Smit, M., Dekeyser, C., Van Tornout, M. & Vandekerckhove, B. (2009) Characteristics of 2000 patients who visited a halitosis clinic. Journal of Clinical Periodontology 36, 970-975.

Rosenberg M. (1996) Clinical assessment of bad breath: current concepts. Journal of American Dental Association 127, 475-482.

Slot ,D.E., De Geest, S., van der Weijden, F.A. & Quirynen, M. Treatment of oral
malodour. Medium-term efficacy of mechanical and/or chemical agents:
-a systematic review-. Journal of Clinical Periodontology 2015; 42 (Suppl. 16): 303–316.

van den Broek A.M., Feenstra L. & de Baat C. (2008) A review of the current literature on management of halitosis. Oral Diseases 14, 30-39.

van Tornout, M., Dadamio, J., Coucke, W. & Quirynen, M. (2013) Tongue coating: related factors. Journal of Clinical Periodontology 40,180–185.
Villa, A., Zollanvari, A., Alterovitz, G., Cagetti, M. G., Strohmenger, L. & Abati, S. (2014) Prevalence of halitosis in children considering oral hygiene, gender and age. International Journal of Dental Hygiene 12, 208-212.